I går hadde jeg min første offisielle tur med racersykkel. Heldigvis fortalte ikke Wanja meg at vi skulle sykle nesten 25 km, eller så hadde jeg nok sagt: «Nei, det klarer jeg ikke!» Men siden jeg trodde at vi skulle bare på en liten «prøvetur», hev jeg meg med. Og det er jeg veldig glad for at jeg gjorde. Fordi hun overbeviste meg om at JO, dette kan jeg klare! :-) Og det ble en nydelig sykkeltur i strekningen Andenes – Skarstein – Fiskenes – Andenes.

Selv om turen var super hyggelig, ble jeg nok sliten av den. Mens for Wanja var den vel… passelig. ;-) Og senere samme dag hadde hun enda energi for en tur til sammen med spreke Camilla. Rett og slett imponerende altså!

Da vi var i Lucca i 2015 bodde vi 15 minutters sykkeltur unna sentrum i en vakker villa med basseng utenfor. Det var fantastisk fott, og utrolig deilig. Vi valgte likevel å se oss om etter noe som ligger rett ved sentrum fordi vi er ganske slitne etter en hel dag på sykkelsetet. Vi har base på en plass, og sykler i forskjellige retninger. 

Denne gangen skal vi bo rett ved togstasjonen. Vi er flittige brukere av toget under turen. Vi sykler til målet, som på det lengste er 8 mil, også tar vi toget tilbake. Da er det veldig godt å bo i nærheten av jernbanen. 

Vi har valgt å bruke Airbnb denne gangen. Det har vi god erfaring med. Sist gang brukte vi Tripadvisor som også fungerte fint.

Her er link til boligen: https://www.airbnb.no/rooms/11248705

Da vi oppdaget at det ikke er så lang tid igjen til avreise har vi fått litt panikk i flokken. Det trimmes i alle retninger og i alle former. Forrige uke har det vært sykkeltur for så å gå fjelltur, joggeturer langs de vakre strendene vi har. Og jogging til fjells på hytta. Vi er altså i full gang, og det føles veldig godt. 

De værste vondtene etter sykkelsetet har begynt å gi seg, og vi begynner å bli klare for å øke lengden på sykkelturene. Det kjennes ut som vi må trene litt styrke i noe som skulle vært lårmuskla:) Det skal vi gjøre med bakkeløp og trim i fjellet. Vi foretrekker å bruke verdens beste treningssenter når vi trimmer, naturen.

I 2015 syklet vi turen som vi i mange år hadde drømt om. Og vi var alle skjønt enige om at hele turen var som ett eventyr som vi var en del av. Camilla og jeg var skjønt enige om at det ikke var farvel Lucca, men på gjensyn og at det ikke skulle bli så lenge til. Ifjor begynte vi planleggingen. Det er vanskelig å planlegge ett år frem i tid, men det er større sjanse for at en får gjennomført noe som er tidlig planlagt. Reisen ble bestilt nesten ett år før avreise. Dessverre kunne ikke alle Arctirosi` ene fra 2015 delta på årets tur, de er allikevel med oss i hjertet og våre gode minner fra turen da. 

(bilde av gjengen fra 2015)

I vinter var vi 10 deltakere til årets tur, men ulike årsaker som flytting, svangerskap, giftemål mm har gjort at til slutt havnet på 4 flotte Arcticrosie fulle av pågangsmot. Se "om oss" for deltakere. Å ha ett mål som sykkeltur i Italia er virkelig en stor motivasjonskilde for å holde seg i form. Det har vært en hektisk vår som har gjort det vanskelig å ha fellestreninger. I forrige uke startet vi så smått en felles trimøkt og vil fremover nå ha faste dager der vi trener sammen. Det viktigste nå er å venne kroppen til å sitte på sykkelsetet over lengre tid. De lengste turene våre er på 8 mil.

Treningene fremover vil være sykkelturer, fjellturer og joggeturer. Vi kommer til å legge ut innlegg fra treninger vi har fremover. Du må gjerne følge oss, også håper vi at det kan være en inspirasjon for deg også:)

Så va det tebake te striskjorta og havrelefsa...! Den siste ukas opplevelsa verka så langt unna nu. Det er rart korsen hauet og kroppen omstilla sæ. Kværdagen kreve oss alle, og det e av dissa det finnes flest, vi må fylle dem med betydningsfulle ting... Vi har vært så heldig, vi Rosiean! Vi har fått oppleve nåkka vi bare kunne drømme om. Tenk, kor priviligert vi e! Nu har vi sanka gode minna som vi kommer te å snakke om i lang tid framover, minna vi kan varme oss på når høst, vinter og juletid e over oss. Og kanskje en dag der framme en plass, venta et nytt Italia- eventyr på oss...? Drømma e gratis, og vi veit at det e mulig!

I mellatida ska livet gå sin vante gang, både her heime og i vakre Lucca. Gaten og trange smug ska være de samme, folkan der ska gjøre sine ting, andre menneska ska reise dit og oppleve det som vi fikk oppleve, og syklan vi hadde ska ut på nye eventyr, ilag med folk som kanskje hadde samme drømman, og va like forventningsfull som det vi va...!

I dag flyt hjertet over av takknemlighet... <3

Siste dag...avreisedag.

Vi va så heldig å få være i huset heilt ram te avreise på kvelden, så vi benytta sjansen te å sløve litt ved bassenget, før fem av oss hotta sæ førr en tur ned te Lucca, og siste butikktråling. Stemninga i byen va like magisk som alltid, og butikka og trange smug og handlegate innfridde som vanlig, langt ifra kjøpesenterans glamorøse jammerdal... Etter lunsj og litt mer butikka, va det tid førr å sette kursen hemover te Norge. Lorenzo, mannen te Roberta, husverten vårres, kjørt baggasjen vårres te flyplassen i Pisa, men s Rosiean tok drosja. Etter litt datakluss i innsjekk, kom vi oss nu endelig avgårde, og det va bare å snuse inn lukta av varm sommar og Italia, før man gikk ombord i flyet. Det er rart korsen følelsa kan være så motstridanes,- man føle vemod førr at man må forlate nåkka som har vært så fint, men føle glede over at man snart e heime igjen hos dem man hadde savna...

Vel framme i Oslo bei det tax-free og overnatting på hotell. Så bar det videre te Evenes, og kjørturen heim! Mange inntrykk sku snakkes om og bearbeides, og etterkvært som en etter en av Rosiean bei sluppen av heime hos sine, bei det meir og meir tydelig at eventyret va over førr denna gång... Men, guri, kor artig å se korsen alle bei tadd imot heime! Vi velge å tru at vi hadde vært savna... :-)

Dag 6 og rosies hadde bestemt sæ førr en dag me kvilepuls. Nån dro på spa, mens resten moillkosa sæ ved bassenget. Vi har jo knapt nytt denna flotte eiendommen som vi leie, og satte av dagen te å bære slumre. Vi som ble ved huset rigga oss te me kvær si bok, prosecco, vann, potetgull og sjokolade. Og så fikk endelig Tone tatt et lynkurs i poker med to av reisefølget - de viste sæ å være naturtalenta!

Solkremen va vi gnien på, så etterhvert blei det på tide å trekke i klean og tænke på en liten bytur i vakre Lucca. Vi skulle levere racersyklan vårres, og førr å slæppe og knø på oss hjelm og "bleiebuksa", så bei vi enig om å sykle rooolig de 5 kilometran, me kjolen nærmast oppunder haka. Bei et og ainna rart blikk underveis. Men vi kjenne jo ingen så.. ;) Vemodig forlot vi de flotte Bianchian "vårres" tel han Piere, der verkstedet va fylt me kara som satt og så racerritt på tv. Ingen tvil om at sykling e en stor interesse på disse trakter.

I Lucca vasa vi rundt og kjika på litt å handle heim te vårres kjære. Silje og Yvonne fikk telogme me sæ nydelig sang i ei av de mange kirken innførr bymuren. Vakre utsmykka bygninge overalt og et ytranes folkeliv - denna byen ser ut tel å ha alt! Tøtten fra spa møtte oss etterhvert og vi fant en nydelig restaurant førr å ha en siste middag ute på tur ilag førr denne gang. Godt i glasset bei det åsså, så valget va ikkje lett når klokka bekka midnatt og vi sku begynne å tænke på mårradagen og heimereise. Fornuften seira og vi klarte omsider å få oss et taxi som gidda å legge ned ekstrasetan sine førr å få plass te oss alle 6.

Alle Rosiene hadde egentlig bestilt Spa ved Bagni di Pisa, men etter å ha blitt "kapra" av den vakre uteplassen på eiendommen vi leide så valgte 4 å tilbringe dagen ved huset. For å si det sånn så har bassenget blitt veldig lite brukt den uka vi har vært her. Vi (Camilla og Wanja) valgte allikevel å "stick to the plans" - og dro på sykkeltur tiiiidlig på mårran for å til slutt ende opp på spaet. Bitt av Racerbasillen som vi var blitt, var det om og gjøre å få mest mulig mil på sykkelsetet før syklan måtte leveres om kvelden.

Kvelden før hadde vi planlagt ruten nedover til San Guiliano Terme der spaet ligger. Bikini, såpe og energidrikke var det eneste vi pakket i sykkeltasken til denne turen i tillegg til sykkelslange og verktøy som er fast invetar på sykkelen.Vi syklet gjennom koselige små og store tettsteder, store grøntområder og langs elven Serchio et stykke. Deilige dufter av klesvask, lavendel og nåleskog i tillegg til alle inntrykkene av gamle bygninger og vakre områder ble slukt mens vi suste avgårde.

Stedet ligger ikke så langt fra Pisa. Det termiske badet ble bygget på 1100 tallet og italienerne har klart å bevare stilen veldig bra. En kunne nærmest "føle" historien i veggene når vi kom inn i bygget. Det termiske vannet fra underjordiske kilder skal visstnok ha en kurerende og medisinsk effekt, så vi får nå se... kanskje vi blir kvitt alle små og store plager.

Spaet er på ingen måte utformet som et stivt og ekslusivt spa, som vi var litt redd for. Vi følte oss velkommen med en gang, og alle som jobbet der møtte oss alltid med et stort smil. Store fruktskåler, vannkarafler med appelsin og te stod rundt omkring i hele bygget og tilgjengelig for alle. Badekåpe, badehette og tøfler ble delt ut til oss, og med mye fliring var vi klare til spa.

Spaet er fordelt på flere etasjer, og en kunne benytte forskjellige typer bad i alle etasjer. Det merkeligste badet var nok det som var på taket. Det var tilsatt forskjellige salter og metaller, som gjorde at det nærmest føltes litt tungt å gå. Massasjedyser i alle varianter i de fleste bad og vannet var nærmere 40 grader. Det gjorde utrolig godt for stive og støle muskler, og timene gikk raskt. Vi tilbragte 5 timer og tiden ble utnyttet bra. 

Vi rakk såvidt å teste ut alle bad før vi igjen måtte sette kurs mot Lucca. Det var utrolig vemodig å sette seg på sykkelen for å sykle de siste milene i full fart i disse vakre omgivelsene for denne gang. En ting er sikkert... det er ikke snakk om "hvis" vi kommer tilbake, men når...

Vel tebake kom vi te tomt hus! Vinflaska på bordet i gangen vitna om at de andre Rosiean hadde kosa sæ bare værre ved bassenget denna dagen :-) Etter å ha "flidd" oss litt, kunne vi itre kjole og småsko, et antrekk som ikkje hadde vært benytta mykkje på denna turen! Vi ser jo i ettertid at vi strengt tatt bare hadde behøvd å pakke treningstøy og toalettsaker, men man kan jo aldri vette... :-) Siste sykkeltur ned te Lucca gikk i kort kjole og småsko, og det va kje fritt førr at man følte sæ nåkka "Harry" på dissa supersyklan. Her gjaldt det å sitte godt på kjoln, sånn at den ikkje havna oppunder haka...! Man måtte tåle at hauan gikk rundt på enkelte forbipasserende, og mest komisk bei det da vi bei førrbisykla av en fyr i fullt sykkelutstyr... Ska tru ka han tenkte..? :-) Uansett, te Lucca susa vi. Det va bare så mascaraen skvatt i vind. Vel framme hos vår venn Piere, bei syklan parkert og betalt førr, og det va nesten så man måtte felle en tåre... Men nu va det bare å innfinne sæ med tingenes tilstand, og finne de andre Rosiean! Det va nesten så man skvatt over å se kværandre ikledd nåkka anna enn "bleieshorts", treningsskjorte og hjelm. Tell og med smorninga man hadde hatt oppetter leggan den siste uka va skrubba bort! Rosiean skjein fra topp te tå, og ilag gikk vi inn i den italienske kvelden, fant oss en liten uterestaurant og bestilte oss nåkka godt å spise og drikke. Koselig bei det,- faktisk så koselig at det et øyeblikk bei snakka om å avslutte kvelden på bar... Meeen det hoppa vi over, og det va kanskje like greit. I stedet bei det skravling rundt kjøkkenbordet i huset vårres, som så mange kvelda før! Rart å legge sæ, og vette at "i morra e eventyret over"... Men i rein Pippi- stil va det bare å tenke at "nu må vi bare fare heim...førr vess vi ikkje fær heim, så kan vi jo aldri komme TEBAKE hit igjen, og DET ville jo være sørgelig...!"  :-)

Vi hadde klokka på rangling tidlig denne mårran, førr å få med oss mest mulig av dagen. Frokosten ble fortært i ei stille snill stund mens sola hadde begynt å kjempe sæ opp på mårrahimmelen. Planen var oppprinnelig å følge elva Serchio sørover til det lille tettstedet Marina di Torre del Lago. Men tøff som vi var blitt i den italienske trafikken, ble vi enige om å følge bilveien nedover til kysten. Og det angra vi ikke på. 

Vi følte oss som "kasta" inn i et eventyr av et landskap. Maisåkra, Oliventre og andre deilige italienske spesialiteta passerte oss der vi "fløy" avgårde på racerne vårres. Vi sykla igjennom forskjellige lukter og atmosfæra, og små landsbya som levde sin vante gang. Men for oss var det som å sykle i en eventyrverden der alle sansan vårres fikk utløp. Hyggelige Italienere ropte og hilste på oss underveis, noen fra sykkel, noen mens de passerte oss med bil og andre som vinket idet de gjorde sine arbeider langs ruten vår. Det va derimot langt mellom toalett, så da èn av oss måtta så grufullt tisse, va det bære førr de andre å "mure sæ" rundt me en liten sarong framførr ei fornøden rosie - vi e kje rådlaus. Må man så må man. Tre minutt seinar møtte vi 10-15 mannlige syklista i møtsatt kjøreretning og vi måtte nu knise litt a korsn det hadde sett ut om vi hadde drøyd den tissepausen bittelitt..

Vi skulle egentlig spise lunsj i Torre del Lago, men tok en kjapp avgjørelse på at vi ville sykle enda lengre. Vi var alle "høy" på alle inntrykkan som turen hadde gitt oss, og vi ville ha mer. Torre del Lago var et fantastisk sted, med deilig sandstrand og en veldig rolig atmosfære. Vi ble bare stående og suge til oss alle "bildan" som var rundt oss. Energibarer og energidrikke ble inntatt før vi igjen satt oss på setene og satte kursen videre mot Viareggio.

Når rutene ble planlagt var det utrolig vanskelig å se på kartene om underlaget var av asfalt, jord eller sand. Turen fra Torre del Lago til Viareggio var en sti av sand, som skulle bli litt vanskelig å sykle i full fart. Vi kom oss over med føtterne til hjelp enkelte steder, men tok turen som en bonus. Stien var lagt opp som en kjempefin turløype, og vi kunne nyte duften av nåletrær mens praten gikk i ett mellom oss. 

Da vi kom til Viareggio, var vi så sultne at vi valgte å spise lunsj på en av de mange koselige restaurantene der som lå ved strandkanten. Viareggio var en fantastisk liten kystby med masse spennende å se på og en kjempekoselig atmosfære. Viareggio langs kysten og nordover, som vi begynte å følge.

Halveis til Massa hørte vi plutselig Camilla rope "neeei" - punkteringen var et faktum, og vi trudde at nå var turen over for idag. Vi hadde med oss ny slange og verktøy i sykkelveskene våre, men ingen av oss kan skryte av å ha så mye erfaring med slangeskifte. Mens vi stod der å gestikulerte og reiv oss i håret, kom en liten italiensk smilende mann gående mot oss og ropte "I have a" - så mima han sykkelpumpa. Og alle Rosiene i kor - ÅÅÅÅÅÅÅ...... Camilla heiv sykkeln på skuldran og spaserte etter italieneren, og resten av damene fulgte på. Mario som han het prøvde å pumpe opp dekket, men konkluderte kjapt med at her var det bare å skifte slange. Han heiv sæ elegant rundt i skruinga, og vi var overlykkelige over å ha fått hjelp. Mens vi nu stod der og venta, kom det ei dama ut fra den lille bua hannes med et bilde. Det viste sæ at mannen som hjalp oss var en gammel proffsyklist fra -80 talllet. Hjelpa fra han var altså som sendt fra "oven". Vips så var vi på veien igjen.

Det var som sagt sykkelvei hele veien til Massa, men vi var blitt så bortskjemt med høy fart på sykkel på italiensk bilvei, at vi kasta oss like greit ut i trafikken igjen med kurs mot Massa. Med lukta av salt sjøvann, og strender som lokka, så var det veldig lett å trø de siste milene mot Massa. 

Da vi kom frem, var vi ikke usein om å hive oss i havet èn etter èn - etter en lenge etterlengta dukkert i det deilige havet. Soling, påfyll av "væske", ei aldri så lita yogøkt;- livet smilte. 

Etter en lengre stopp på stranda i Massa, heiv vi oss igjen på syklan med kurs mot togbanen. Deilig slitne etter en ny flott dag på hjul. Togturen gikk fra Massa til Lucca. 

Huset vi leier ligger litt utenfor Lucca, så hjemturen fra Lucca måtte vi ta i stummende mørke. Litt skummelt, men samtidig veldig spennende. Tone hadde med sæ refleksvest, men spørs om det gjor nåkka forskjell. Det va kje ett einaste gatelys og veian hadde sett bedre daga mtp små håll her og der, men vi kom oss velberga heim åsså denna kvelden. "Nån som vil ha et glass vin før vi lægg oss?"

Cinque Terre, også populært skrevet 5 Terre («fem land»), er navnet på et område i Italia som består av fem små fiskerlandsbyer. Disse ligger mellom La Spezia og Genova ved Den italienske riviera i den østlige delen av Liguria-regionen på vestkysten av Italia, ikke langt fra Toscana. Hele Cinque Terre-området har status som nasjonalpark, og står påUNESCOs verdensarvliste. Området er i senere år blitt populært blant backpackere takket være de bilfrie, tradisjonelle landsbyene og turstiene langs den steile kystlinjen og den urørte naturen.

Nok en fabelaktig dag!! Herlighet altså.. Vi hadde klokka på renging  kvart over seks (kæm sa ferie? Hehe). Toget vi sku nå gikk kl.08, så vi fikk oss taxi kvart over sju. Oppskjært frukt, sjokoladebara og knekkebrød (som ho Wanja sleit me å bi av med ila dagen), bei putta i sekken, ilamme bikinien og pengboka m.m. Åsså denna togturen va et kapittel førr sæ sjøl. Skilt e mangelvare i detta landet, og spør du nån om kor man ska av (eller på førr den saks skyld) får man tomt blikk i retur og mumling på sånn derre italiensk. Heldigvis e der flust av andre turista som ser kor forvirra man e innimella og svara før vi spør.. ;)

Vel fremme i Riomaggiore, fikk vi bekrefta det vi hadde lest, at to av fire løype va stengt. Men vi gjer oss ikkje så lett, og heiv oss te å gå ei alternativ ruta den første veien. Den gikk rett oppover og rett ned igjæn (puh..), men me flott natur og masse trivelige folk underveis gikk det bære godt. Neste etappe tok vi toget fra Manarola til Corniglia. 

Deretter gikk vi langs kysten, litt opp og ned, til Vernazza. Utsikten ned dit va heilt fantastisk, og landsbyen kan knapt beskrives. Vakker!!! 

Tre av oss valgte å roe litt ned og gå rundt her og suge te sæ magien førr så å ta toget te siste etappe, mens de andre tre småjogga over fjellet te neste og siste by, Monterosso. 

Også her ble vi blown away over kor flott der va! Og; we Did it!!! Legga og lår hadde fådd kjørt sæ, og fruene va kje sein om å hive sæ i havet. Deeeeili!!! 

Og barmhjertig som ho e, gikk Tonje me på å kjøpe sæ strandteppe av en selger som gikk der og vasa, dog te en lavar pris en HAN først foreslo.. 

Vi spiste oss en heilt grei middag og starta togturen heim igjæn. Spenninga va te å ta og føle på. Men jaggu gikk det kje bra nu å! :)

På togstasjon i Lucca sto tilfeldigvis ho samme taxidama som henta oss en ainna dag, og ho kjente oss igjæn uten syklan ;) Bei tidligare kveld på fleir a oss enn de andre kveldan - heilt skutt og veeeelig fornøyd over å ha hatt en strålanes flott dag. Godt å få kvila smårumpen litt etter to dagan på sykkelsetet! ;)